Funklende og lekkert sammen satt ny musikk for fiolin.
Om noen synes samtidsmusikk er vanskelig tilgjengelig, kan ofte verk for ett (melodi) instrument være en god innfallsport. Enkelheten ved den ene stemmen gjør gjerme de ulike komponistenes verden nær og åpen. Samtidig kan en god musiker skape mangefasetterte eventyr av hver fortelling.
Geir Inge Lotsbergs nye soloplate inneholder et vakkert sammensatt knippe av slike eventyr - eller dikt om man vil- og fiolinisten formidler det intime og stillfarne, det dramatiske og de mange referansene til tradisjonen i dem med like imponerende virtuositet og sterkt nærvær.
Både hos tyskkoreanske Isang Yun og norske Klaus Sandvik klinger Johann Sebastian Bach, mannen bak solo-partitaene for fiolin, med. Også Hans Werner Henze planter noe av sitt i kjent repertoar for instrumentet i sine to verk. Men alt veves inn i ulike verdener fra vår tid: Yuns åpne og samtidig strenge asiatiskpregede? - estetikk er noe annet enn den mer smertefulle modernismen til Henze og de svale, skyggefulle nordiske poesien til Sandvik.
Synne Skouens " ... a travers les paroles" er kanskje det modigste i retning enkelhet, mens Aulis Sallinens bidrag dels bekrefter myten om den finske melankolien. I denne sammenhengen funkler alle, i et lydbilde som er svært lekkert og samtidig går tett på åndedrettet og friksjonen mellom bue og strenger.
ASTRID KVALBEIN
Fiolinist Geir Inge Lotsberg utgir nok en konsentrert-cd med modernisme som har visse klassiske trekk.
Tre år er gått siden Lotsbergs (39) forrige cd med kun norske komponisters verker. Nåp har han også med verker fra verdenseliten blant komponister: Hans Werner Henze (f. 1926) og koreanske Isang Yun (1917-1995). Nå skal det vise seg at de to Henzeverkene og to Yun-verkene ikke er fullt så interessante som de tre norske verkene på cd-en.
Stemmer.
Synne Skouen var representert på den forrige cd-en med et verk inspirert av prosaen og stemningene til den franske forfatteren Marguerite Duras (1914-1996). Nå kommer et nytt Skouen-verk med samme inspirasjonskilde. Her spilles det på nærhet og fjernhet, helt konkret fiolinistens nærhet og fjernhet til mikrofonen. Over syv minutter følger vi Skouens ofte punktuelle modernisme, en arv fra hennes lærer Finn Mortensen ved Norges musikkhøgskole en gang på 1970-tallet. De skarpt tegnede linjene og figurene er nå også blitt lekende og dansende scherzo-episoder. Men hun har også tatt med seg læremester Mortensens «formidling mellom ekstremer»: Det lette og lekende kan brått avløses av det mørke, utdratte og en nesten svermerisk melodikk. Et nytt bekjentskap for denne anmelder er Klaus Sandvik (født 1966). I to verker hører vi dels en modernisme med kvarttoner som nærmer seg støy, dels en bruk av barokke former med en briljant, virtuos diskantstemme som kontrasteres med en motstemme på dypere strenger.
Som hos Bach.
I det hele tatt gir fiolinist Lotsberg mange eksempler på at en solofiolin faktisk kan spille polyfont med to distinkte stemmer samtidig. Ikke så påfallende modernistisk er de to stykkene til finnen Aulis Sallinen (født 1935). Men igjen blir fiolinen en ensom, tiltalende stemme, som i Sjostakovitsj' siste verker. Melodiene er skåret inn til benet, de tonale figurene reiser seg lik seige, sterke trær. Tyskeren Henze og koreaneren Yun forholder seg til tradisjonen ved å la barokkfigurer skinne igjennom. Yun bruker til og med det kjente temaet fra Bachs «Das Musikalische Opfer», utvikler det langt inn i vår samtid, men på en noe slitsom, musikantisk måte uten ironi.
TRON JENSEN
DAGSAVISEN, 17. januar 2009, 16. januar 2009:
«Jeg opplever Synne Skouens stykker som en søken etter noe veldig oppriktig, ærlig, noe emosjonelt» har fiolinist Geir Inge Lotsberg uttalt, med hennar «... à travers le paroles» for auga. «Inn gjennom orda» lyd omsetjinga; og i coveret les me om komponisten sitt forsøk på å gjenskapa lyd og stille i ein tekst av Margurite Duras.
Denne informasjonen er på sett og vis meiningslaus for lyttaren som ikkje får sjå teksten. Men fristilt frå dette skapast eit musikalsk inntrykk av noko avkledd og forsiktig; noko som på same tid er lyttande og i lett rørsle.
Slik utgjer Skouen sitt stykke ein stillferdig oase mellom mykje handlingsmetta materiale. Samstundes er det langt frå berre hennar verk som virkar oppriktig på plata, der vidt ulike tilnærmingar til fiolinen vert presentert. Samtlege komposisjonar er komne til gjennom dei siste 35 år, og likevel er det som om kvart utsegn ber med seg noko sannferdig og uglamorøst. Kanskje i kraft av at den einsame instrumentalisten aldri gøymer seg bak klangen av andre; bak parallelle hendingar?
Same kva innbyd uttrykka til konsentrasjon, og Lotsberg tolkar med varme. I den grad her er kompleksitet, let den enkel: Fiolinisten gjev plass til kvar enkelt tone, og slik skapast eigne rom i musikken. Der er plass for leiken naivitet i islandske Torkell Sigurbjörnsson sitt «Skrek fyrir skrek». Der er rom for flageolettar og svevande tematikk i Hans Werner Henze sin «Ètude philharmonique»; for intenst lys i Klaus Sandvik sitt «In the pinch of now», og ikkje minst for koreansk-tyske Isang Yun sine mangfaldige kontrastar. Gjennom det heile overtyder fiolinisten; og ein sit att med inntrykk av at utsegnet over like mykje gjenspeglar Lotsberg sjølv som utøvar. Når musikken tonar har i alle fall denne lyttaren lyden av noko klårt og emosjonelt – og framfor alt ærleg – i minnet.
Ida Habbestad
Smaalenene, 18.02. 2009,
GEIR INGE LOTSBERG: «Solo violin», Afontibus ATBCD09 (2008) Genre: Samtidsmusikk, Spilletid: 1:07:18
Geir Inge Lotsberg ga i 2005 ut en strålende cd med norsk samtidsmusikk for fiolin. Denne oppfølgeren, med et langt bredere internasjonal snitt, er en real nedtur. Lotsberg er fortsatt like dyktig på sitt instrument, men musikken han fremfører er i stor grad gørr kjedelig (unnskyld uttrykket). Det er i grunn bare tre av platas ti verk som pirrer øregangene. Islandske Torkell Sigurbjörnssons «Skrek fyrir skrek», Hans Werner Henzes «Serenade» og Klaus Sandviks «Classical Brace» skiller seg meget positivt ut på en ellers grå plate.
Likevel skal Lotsberg ha ros for i det hele tatt å tørre å gi ut en plate med kun ny musikk. Sjansen for at plata skal fungere utenfor en innere krets av fiolinister og komponister er i utgangspunktet veldig liten. Men med navn som Henze, Isang Yun, Synne Skouen og Aulis Sallinen, burde man forvente en spennende plate. Men nei... Det som kommer nærmest "topp 3", er Yuns «Kontraste», der riktig nok Lotsberg får vist seg fram (musikalsk sett) på en absolutt positiv måte. Men tross gode musikalske ideer, blir ikke denne fremførelsen direkte spennende.
Heller ikke Yuns andre bidrag, «Königliches Thema» er noe å rope hurra over. Bach har gjort akkurat den biten så mye mye bedre.
Trond Erikson