Klassisk Musikkmagasin 2 - 2006. Martin Anderson.

1 2 3 4 5 6
Det tales romantisk om en svunnen tid for nordiske romantiske organister, som om det har gått rett utfor helt siden den høyt ansette Leif Solbergs tid. Men med norske organister som Hal­geir Schiager og hans innspilling av Ebens syklus på Hy­perion, og Kåre Nordstoga med denne Liszt-recitalen, er det opplagt at gullalderen fortsatt er her. For dette er fremragende spill, som griper monu­mentaliteten og storheten i Liszts visjon i disse kanskje hans største kontrapunktiske mesterverk.

Innspillingslyden er like storartet som spillet; vent til naboene går ut og skru volumet på topp - den rene og skjære kraften får dine indre organer til å vibrere. Dette er et lokalt produkt; orgelet står i Oslo Domkirke, der Kåre Nordstoga er domorganist, og selskapet, Afon­tibus, drives av ham og fioli­nisten Geir Inge Lotsberg. Coveret er elegant, men uten album­hefte; det betyr at doku­mentasjonen om musikken bare har tre paragrafer til rådighet.

Det er ro over tolkningene, en sjelden flukt som svinger med det romantiske.

Vårt Land, 07.03. 2006, Olav Egil Aune :
Mange smilte, for ikke si lo, da Franz Liszt gikk i kloster etter at damene forsvant og livet ikke lenger lå på en rød løper for verdensvirtuosen. Han hadde levd livet, fått så det forslo, et pop-idol uten sidestykke. Rundt 50 var det slutt, han orket ikke mer, han var trøtt, han kjente usikkerhet i alt han gjorde. Og han sørget. Både en sønn og en datter hadde dødd unge, det slapp ham aldri. Han hadde prøvd å flykte inn i et ekteskap. Det lyktes heller ikke. Han var tom, han var utmattet – da han mottok en såkalt lavere prestevielse i 1865. Han snudde den virtuose musikkverdenen ryggen, sa takk og farvel, for å blomstre opp igjen i en rekke kontemplative pianostykker og andre ting, som besto av færre noter snarere enn flere.

Det er ingen grunn til å smile av Franz Liszts klostergang. Den var ekte. Tanken hadde fulgt ham hele livet, han hadde stadig vendt tilbake til sitt ideal Den hellige Frans, som han også i mange tilfeller etterlignet i all sin ustanselige gav­mildhet mot kollegaer og unge musikere som trengte det. De orgelverkene han skrev i løpet av de 15 siste årene før han gikk i kloster, vitner også om en sjel med dype røtter i kristen ærefrykt.

Når Kåre Nordstoga spiller den prøvende, sart følte Variasjoner over «Weinen. Klagen. Sorgen. Zagen» i dette fabelaktige opptaket fra Oslo domkirke, er det ikke vanske­lig å forestille seg lammelsen, fortvilelsen etter sønnen Daniels død (20) og datteren Blandine (27). Han skrev det ut i en tjue minutters variasjonssats, som Kåre Nordstoga ligger tettere på enn jeg noen gang har hørt det spilt før.

Viktigst etter Bach.
Blant Liszts orgelverker, er det tre som ruver – Preludium og fuge over B-A-C-H. Variasjoner over «Weinen. Klagen. Sorgen. Zagen». Fantasia og fuge over «Ad nos, ad solutarem undam». Med disse gigantiske stykkene står han som den vik­tigste orgelkomponist siden Bach, og nøkkelkomponisten midt i århundret som skulle bane vei for Reubke og Reger i Tysk­land, Franck, Saint–Säens, Widor og senere Messiaen i Frank­rike. Mellom Bach og Liszt hadde Carl Philip Emanuel Bach, Mozart, Men­delssohn og Schumann levert varer, men det utvidet på ingen måte forståelsen av orgelet på den samme måten som Liszt gjorde det.
Dveler og kvesser.
Kåre Nordstoga er dypt inne i dette materialet, sjeldent dypt. Han dveler. Og han kvesser i. Det er ro over tolk­ningene, en sjelden flukt som svinger med det romantiske. Alle menneske­livets følelser finnes her, det som skaper verden og det som bare gjør krav på et lite rom å titte ut ifra. Registreringen virker gjennomført redelig og riktig, så riktig at verkene bare vokser ut i sin naturlige organiske form.
Ekstremt godt.
All ære til Ove Berg for et ekstremt godt lydopptak, som gjør at det svære Ryde & Berg–orgelet med all naturlighet får plass i en hvilken som helst stue.

Liszt i bredt format.

Aftenposten 27.03. 2006, Idar Karevold:
Både Nordstoga og Ryde & Berg-orgelet i Oslo Domkirke yter verkene rettferdighet.

Domorganist Kåre Nordstoga har spilt inn musikk fra ulike epoker. Han behersker det meste, især romantisk litteratur. Denne cd-en styrker inntrykket. Han boltrer seg i fullt for­mat, instrumentet et topptrimmet, alt klinger som det skal og vel så det.

Sentralt i Franz Liszts orgelmusikk står tre verker, Preludium og fuge over B-A-C-H, Variasjoner over "Weinen, Klagen, Sorgen, Zagen" og Fantasi og fuge over "Ad nos, ad salutarem undam". I tillegg kommer trans­kripsjonen over adagiosatsen fra J. S. Bachs Sonate for cembalo og fiolin, BWV 1017. Dette er spilt inn. Samlet viser verkene tidens forståelse for orgelet, det orkestrale instrumentet med muligheter som virtuoser gjerne ville benytte.

Multimusikeren Franz Liszt spilte på mange strenger. Det er mye å favne når hans musikk skal tolkes. De instrumentale sidene og sansen for romantikkens vide og til dels dramatiske utfoldelse må være der. Det kreves et stort overskudd for å komme i mål.

Dette besitter Nordstoga, han spiller virtuost, har blikk og forståelse for egenarten i det han fremfører. Han har dessuten det lille ekstra som løfter tolkningene og gir mersmak. Innspillingen bør appellere til mange, både instru­mentale milslukere og lyttere som vil tilfredsstille sin generelle nysgjerrighet. Det er en slik kombinasjon som tilsier at cd-en vil kunne få en stor lytterskare.