Den danske komponisten Carl Nielsen (1865-1931) blir mer og mer aktuell. Stadig flere
unge musikere tar for seg hans verker, og publikum opplever muligheter til å trenge inn i og
bli kjent med en komponist som taler like mye til vår tid som til hans egen samtid. Nå har
fiolinisten Geir Inge Lotsberg og pianisten Håvard Gimse begått en innspilling med
kammermusikk. To sonater for fiolin og klaver samt to solo-fiolinstykker fremføres her på
fremragende vis. Jeg merker meg særlig utøvernes sterke engasjement, de spiller nærmest
med nervene utenpå fingrene. Dermed blir Carl Nielsens akkurat så engasjerende som den
faktisk er, og samtidig en times skjønnhetsopplevelse til ren nytelse.
Emil Otto Syvertsen
Norske fiolinister og pianister søker stadig tilbake til Edvard Griegs trygge favn
Geir Inge Lotsberg tar så å si turen den andre veien på sin plate med musikk av Carl
Nielsen. Sammen med Håvard Gimse starter han i en slags griegsk atmosfærere - i
Troldsalen - med en fiolinsonate fra 1895. Videre inn på 1900-tallet blir den traust vakre og
krevende musikken mer og mer gjennomsiktig, dristig og forlokkende.
Det verkene for solofiolin er Nielsens klingende kjærlighetserklæringer til instrumentet.
Lotsbergs medrivende spill vitner om dyp hengivenhet også den andre veien.
ASTRID KVALBEIN
Denne cd-’n har en behagelig "sjokkåpning, Carl Nielsens Fiolinsonate fra 1895 er så avansert at vi knapt kjenner igjen dansken til å begynne med. Det komplekse og det vakre ville ha forvirret enhver Kontrapunkt-deltager. Kraftig i anslaget og dristig harmonisk var Nielsen alltid, som for eksempel i den fjerde symfonien, «den uutslukkelige» fra 1916.
Men avkledd sine berusende trompeter og horn og syngende fioliner, virker Nielsen bare så enda mer moderne. Vi vokter oss likevel for å si at fiolinsonatene viser skjelettet der symfoniene viser frodige kropper. Så langt gikk han aldri i abstraksjoner.
Solo.Fiolinisten Geir Inge Lotsberg (32) hadde Nielsen-sonatene på sin debutkonsert i
Aulaen for fem år siden. Han har vært elev av to berømte kvartettledere: Leif Jørgensen fra
Hindar-kvartetten og Sandor Vegh i Vegh-kvartetten. Lotsberg selv leder Oslo Strykekvartett
som i disse dager feirer ti årsjubileum.
På cd-en her pleier han sin "solokarriere.
Alle muligheter.
Allerede i den første sonaten fra 1895 har Carl Nielsen funnet sitt
tonespråk. I durskalaene er han stadig innom forminsket septim og mollters, bedre kjent
som blues-intervallene. En griegsk nordisk metodikk bryter igjennom hans avanserte
variasjonskunst innenfor sonateformen, men altså medblues-intervaller.
Sonaten fra 1912 går et skritt videre i å vise absolutt alle muligheter et kjernetema kan føre
til. Pianoet er selvstendig leverandør av temaer parallelt med å ledsage. Dette er derfor like
mye Håvard Gimses cd.
Den gamle verden.
Geir Inge Lotsberg opptrer alene i «Preludium og tema med
variasjoner» fra 1923 og «Preludium og Presto” fra 1928. Stykkene tar mål av seg å være
moderne utgave av Bachs sonater og partitaer (som Lotsberg også har spilt inn på cd).
Dette er nyklassisisme med romantisk uttrykksbehov. Programmusikk er det ikke. På den
måten var den aldrende Nielsen barn av sin tid, men han lar den gamle musikken klinge
med, spenningsfylt og nostalgisk.
Tron Jensen
Det spares ikke på konfekten når Geir Inge Lotsberg og Håvard Gimse raser i vei med Carl Nielsen. Kanskje skyldes det innspillingslokalene - Troldsalen og Jondal kirke - eller det kan skyldes at aktørene gjerne vil vise seg litt fram.
Eller det kan rett og slett skyldes komponisten, danske Carl Nielsens ekspressive kraft. Myk musikk for sarte ører er imidlertid dette ikke. - Jøss spiller du atonalt igjen, sier sidemannen. Men tolvtonemusikk er det langt fra. Heller ikke for peiskos med rødvin og stearinlys. Det smøres hardt på og tilslaget skjules ikke.
Norske utøvere har en tydelig forkjærlighet for Carl Nielsen. Både Andsnes og Vertavokvartetten som Den Norske Strykekvartett har kastet seg på Carl Nielsen de siste årene. Prisverdig, vil vi si. Derved understrekes også Danmarks nærhet til oss, kanskje ikke minst utdannelsesmessig. Men også Carl Nielsen, Johann Svendsens komponistelev, er absoutt verdt et bredere bekjentskap.
Her er det Nielsens to fiolinsonater samt to av hans soloverk for fiolin vi får høre. Det er klar forskjell på disse to sonatene, ikke minst i tidsmessig opprinnelse. Dermed får musikken den nødvendige variasjon. Men sterkest inntrykk gjør verkene for fiolin solo. Her får Geir Inge Lotsberg virkelig anledning til å prøve seg!
Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no